Uke 15 og halve uke 16…

Husker ikke alt som har skjedd, men kan ta det meste i korte trekk:

Vi har hatt besøk fra den spanske kongefamiliens personlige trener i Karate, som også har fostret opp hundrevis av verdensmestere. Antonio Oliva er navnet og han er en av de hyggeligste menneskene jeg har støtt på noen sinne!
Faglig dyktig er han og sies det:)

Mens han holdt foredrag og trening var alle Kinas karatetrenere opptatt så mange stod uten trener. Blant de var LiNan/Natalie og jeg så hun slet litt så gjennom hele den helgen trente jeg hun masse + trente selv. Treneren hennes sa etter den helgen at hun var blitt mye bedre, mer bestemt og virket mer motivert enn før:D

Med ham fulgte også verdensmester i Karate Adam Kovacs fra Ungarn.
Skikkelig bra kar som har vært med på mye og som hadde mye å dele.
Spesielt når vi tok ham med på en rundtur i Qingpu fikk vi vite mye om diverse dopingpolitikk i Ungarn, veldig sjokkerende!!

Patrick og Richard dro også hjem, føles litt ensomt å ikke ha de vestlige her som jeg kan dele alle mulige ting med som det ikke går å dele med kineserene. Menmen, få dager til Sara kommer nå!:D
Fulgte de til flyplassen, morsomt på vei hjem når skolebussjåføren hadde dårlig tid og vi kjørte i 180 km/t på veier som maks tåler kanskje 50, og hvor fartsgrensen er 90. Fryktet for livet der, men kom oss helskinnet hjem!

Også kanskje min viktigste/verste opplevelse her: SALMONELLA.
Jada, har vært så heldig at jeg fikk i meg denne fantastiske bakterien – og de følger det får. Verste sykdommen jeg har hatt by far!
Så da bar det til sykehuset i Qingpu hvor man først må betale, så gå til legen som spør hva som er galt så sender hun deg evt til blodprøve som jeg måtte ta.
Og blodprøver her er morsomt, man står massevis av folk i kø og når man kommer først i køen setter man seg på en stol og stikker armen inn en luke til en bioingeniør – mens man har massevis av folk som stirrer bak seg.
Etter vi fikk svaret fra blodprøven var det tilbake til legen og det første hun sa da hun sÃ¥ resultatene var “Ayyo!” (som oversatt til godt norsk betyr “shit”), sÃ¥ da følte jeg meg jo trygg, hehe. Spesielt nÃ¥r coachen min som fulgte meg dit sa “ni de sheng bing shi hen bu hao” (sykdommen din er skikkelig ille).
Så da fikk vi utskrevet masse medisiner og noen greier for å bruke til intravenøst (man må gjøre alt selv her). Intravenøstrommet er jo en historie for seg selv det og, der går man første til en lignende luke som da jeg tok blodprøve hvor man overleverer alle intravenøsttingene man har fått utlevert og gjennom luken kobler de opp alt og følger deg til en stol. Sålangt er det vel ikke så ille, men den stolen du sitter i er en av 2-300 stoler i et megarom hvor det sitter haugevis av folk og får intravenøst!
Coach Kou som hadde fulgt meg befalte senere at Coach Xu (karatecoach) og LiNan (Natalie, min faste hjelper:P) kom til sykehuset og holdt oss med selskap.
Satt der vel i drøyt 4 timer med intravenøsdosene mine før vi dro hjem igjen:)
Ut på kvelden fikk jeg et heftig tilbakeslag, sinnsyyykt ille!
Men ville se om det ble bedre, noe det ikke ble, så kl 3 om natten ringte jeg skolens assistent som i all hast kjørte meg til sykehuset.
Der ble det en ny runde med lege, som sjekket at nyrene var ok før jeg ble plassert med enda en dose intravenøst. Denne gangen ble jeg sittende i 7 timer!
Sovnet noen ganger også, og våknet en gang av at coachen min satt ved siden av meg.

Coach Kou, LiNan (Natalie) og skoleassistenten James (mr James) har hjulpet meg med absolutt alt mulig her nede og støtter opp om alt, føles veldig betryggende nå som man er et sted hvor man ikke får kommunisert ordentlig med noen. Ikke en gang med de som tror de kan engelsk.

Nå består dagene i å slappe av masse, og følge en diett uten kjøtt.
Maten de har her uten kjøtt er ikke spesielt god så det har hittil gått i noe slags risvann og kinesiskstekt agurk. Men ALT er bedre enn å ha salmonella (acute gastetiritis eller hva det heter).

Kommer sterkere tilbake med blogg snart!